Vårherrens klinkekule

Jeg drømte at vår herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode,
i muntre sprett mot universets vegg.

Han klinket, han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer
for i Vårherres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han, trett som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han, at han hadde mistet en.

”Den lille blå! Den minste av den alle!”
Han lette under gress og sten og hekk.
”Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen – den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
på marken lå den nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Men jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren,
og tror at intet teller, uten den,
får håpe at han leter mer i morgen
og håpe at han finner oss igjen.

(Erik Bye)